Hvorfor jeg må ha spanking
Hver dag jeg går inn i kontoret mitt, kjenner en tunge byrde hvile på skuldrene mine før jeg i det hele tatt rekker å sette meg ned. Fingrene hamrer på tastaturet, ordene tar form, men bærer med seg et vektlagt kaos som ligger skjult bak dem. Det er som om jeg balanserer på en knivsegg mellom det som er rett og det som er nødvendig. For reglene og prioriteringene er mine følgesvenner, mine veivisere gjennom denne labyrinten av ansvar.
Jeg minnes den første dagen jeg satte mine føtter i dette systemet av byråkrati og tilsynelatende uoverkommelige utfordringer. Illusjonen om å kunne forandre verden, forbedre liv og gjøre en forskjell hadde malt en glødende drøm foran meg. Men virkeligheten har en måte å male over drømmer med realitetens gråtoner. Den første gangen jeg ble tvunget til å sette en signatur på en avgjørelse som bar med seg en bunnløs tragedie, kjentes det som om jeg var blitt satt til å dømme over andres skjebner uten å eie retten til å redde dem.
Leie skjebner, en liten hær av ansikter som hjemsøker meg om natta, spiller en evig symfoni av smerte og håpløshet. Hver gang jeg lukker øynene, ser jeg dem for meg – øyne fylt av tårer som følge av våre avgjørelser, hjerter som er knust av systemets kalde mekanismer. Jeg prøver å minne meg selv om at jeg gjør det jeg kan, innenfor rammene av retningslinjene som styrer oss. Men det gir ingen trøst, ingen ro.
Det er som om vi er bundet, ja, bundet på hender og føtter av usynlige lenker. Vi kan se, vi kan føle, men vi kan ikke alltid handle. Vårt handlingsrom er som et maleri som er halvferdig, begrenset av linjer og grenser som ikke lar oss utfolde vår fulle kreativitet. Jeg har lært at det å hjelpe noen ganger betyr å velge det minste av onde, å vurdere hvilken skade som er mest akseptabel, hvilken lidelse som kan tolereres.
Jeg trenger utløp, og jeg ønsker ikke utløp i form av piller, jeg har sett hvordan det går med altfor mange. Alkohol drikker jeg aldri alene. Aldri. Den veien er livsfarlig. Begynner du først å ta et glass for å roe kroppen, da er veien mot alkoholisme bygd, snorrett og brolagt rett til helvetes porter. Primærhelsetjenesten er ikke dimensjonert for å hjelpe oss, og psykologene er et hav unna. Vi er ikke til skade for oss selv eller andre, ei heller er vi en fare for oss selv eller andre. Psykologene og psykiatrien er utilgjengelige og forbeholdt de som allerede har krysset terskelen til det som samfunnet anser som en "alvorlig" tilstand. Så her står jeg, alene med mine tanker og mine metoder for å takle dem.
Men jeg må avreagere. Jeg innser at behovet for å avreagere er ekte. Å undertrykke alt det jeg ser og opplever i løpet av dagen, å pakke bort følelsene som følger med de vanskelige beslutningene, er som å fylle en stadig voksende bøtte med ubearbeidet smerte. Til slutt vil bøtten renne over, og konsekvensene kan bli katastrofale. Så selv om jeg er klar over risikoen, føles det som om jeg har lite valg.
Jeg vet hva jeg trenger, og jeg vet hvordan jeg skal få det. Jeg trenger spanking. For meg er spanking noe jeg kan dele i to. Det er det seksuelle begjæret, men også en slags straff jeg utmåler til meg selv, og som belønnes med et dopamin, adrenalin og ikke minst et serotoninrush. Selv om rumpa svir, føles resten av kroppen deilig avslappet etter en omgang med spanking. Det gir meg en form for distansering fra de tunge tankene og den uoverkommelige byrden som hviler på meg.
Jeg vet at dette kanskje ikke er den sunneste måten å takle stress og følelsesmessig belastning på. Men det er min måte å overleve på i denne verden av begrensninger og umulige valg. Kanskje en dag vil jeg finne en bedre måte å håndtere alt dette på, en måte som ikke innebærer å påføre meg selv fysisk smerte. Inntil da vil jeg fortsette å balansere på knivseggen, prøve å finne min vei gjennom labyrinten av ansvar, og søke den midlertidige lettelsen som spanking gir meg. Spankingen gir meg heldigvis lettelse som varer noen dager, ja til og med uker. Den trenger ikke å være erotisk, men om den er det, så er det en deilig bonus. Noen ganger, og det er ikke hver gang på noen som helst måte, så er rushet av straffespankingen så kraftig at jeg får orgasme uten noen annen stimuli, men vit dette, det er svært avhengig av den som gir meg ris, og det avhenger også av hvilket instrument som brukes. Belte, spanskrør og ridepisk fungerer, men aldri paddel. En paddel blir for brutalt, og med paddel når jeg det utålelige smertepunktet altfor fort. Skal spankingen ha den ønskede effekten, må den vare en stund.
Den mer bekymrede leser vil kanskje spørre om jeg også driver med annen type selvskading, men jeg kan berolige alle om at det gjør jeg ikke. For meg er det spanking som hjelper. Jeg har prøvd figging, men det hjalp meg ikke så mye. Det kan være at det var fordi jeg gjorde det alene, og at det hadde kunne hatt en mer ønsket effekt om jeg lot en annen besørge og utføre figgingen, men så langt har ikke selvfigging på noen måte gitt meg den effekten, som hormoncocktailen jeg får av spanking gir. Jeg kjenner ikke at hæren av ansikter forsvinne, jeg kjenner ikke presset på skuldrene minske med figging. Jeg har også prøvd stein i skoen, som jeg tråkker hardt på når jeg gir en innstilling, som er riktig i forhold til reglene, men ikke samvittigheten. Det hjelper litt, men ikke mye og ikke lenge. Jeg trenger og bli bundet fast i en “X” - enten liggende eller stående, slik som vi er på kontoret, hvor vi er bundet av usynlige lenker, på hender og føtter. Jeg trenger å se disse lenkene fysisk. Jeg trenger å se og føle den psykologiske smerten jeg påfører andre materialisert fysisk til jeg begynner å gråte. Jeg mener ikke småhikst, men ukontrollert strigråt, som kommer fra dypet. Jeg trenger å ta vekk smerten fra de jeg behandler, jeg trenger å bære noe av den smerten selv.
Jeg legger meg under piskerens fulle og hele kontroll, ellers virker ikke dette. Jeg kan ikke ha noe kontroll, jeg må være like hjelpeløs og ha like lite kontroll som den lille hæren av ansikter som hjemsøker meg om natten. Jeg kan ikke vite hvor lenge straffen skal pågå, hvor hard den blir, hvordan den blir, hvor hardt det blir, eller noe om progresjon. Jeg må underkaste meg totalt.
Jeg tisser ofte på meg mens denne terapien holder på. Det er en u-utholdelig ydmykelse som jeg slettes ikke liker. Men det skjer og jeg har spurt meg selv mange ganger og gang på gang om ydmykelsen jeg påfører andre, projiseres til hjernen og blæren for at jeg selv skal kjenne en fysisk ydmykelse. Jeg tror det er en sammenheng der. Om jeg ligger i min egen urin eller det sildrer nedover lårene og føttene mine står i urin spiller ikke stor rolle. Det er ydmykende, og jeg liker det ikke.
Dette virker for meg. Jeg har hev-senk pult. Jeg står et par dager etter behandlingen. Jeg føler meg mer effektiv på jobben. Jeg sover bedre, og jeg er lettere å omgås. Maten smaker bedre, lyset blir vakrere, sexen blir bedre og mennesker rundt meg føles vennligere. Helt til jeg gradvis mer og mer trenger ny behandling.
Jeg trenger behandling i dag. Jeg skal behandles i dag. Hun er aktiv i det lokale SM miljøet. Jeg er ikke det. Jeg stoler på at hun verken sprer hva hun hun gjør eller med hvem inn i miljøet. Jeg gleder meg, og kommer det en Big-O eller to er det bonus. Hun pleier å få det til.
Jeg minnes den første dagen jeg satte mine føtter i dette systemet av byråkrati og tilsynelatende uoverkommelige utfordringer. Illusjonen om å kunne forandre verden, forbedre liv og gjøre en forskjell hadde malt en glødende drøm foran meg. Men virkeligheten har en måte å male over drømmer med realitetens gråtoner. Den første gangen jeg ble tvunget til å sette en signatur på en avgjørelse som bar med seg en bunnløs tragedie, kjentes det som om jeg var blitt satt til å dømme over andres skjebner uten å eie retten til å redde dem.
Leie skjebner, en liten hær av ansikter som hjemsøker meg om natta, spiller en evig symfoni av smerte og håpløshet. Hver gang jeg lukker øynene, ser jeg dem for meg – øyne fylt av tårer som følge av våre avgjørelser, hjerter som er knust av systemets kalde mekanismer. Jeg prøver å minne meg selv om at jeg gjør det jeg kan, innenfor rammene av retningslinjene som styrer oss. Men det gir ingen trøst, ingen ro.
Det er som om vi er bundet, ja, bundet på hender og føtter av usynlige lenker. Vi kan se, vi kan føle, men vi kan ikke alltid handle. Vårt handlingsrom er som et maleri som er halvferdig, begrenset av linjer og grenser som ikke lar oss utfolde vår fulle kreativitet. Jeg har lært at det å hjelpe noen ganger betyr å velge det minste av onde, å vurdere hvilken skade som er mest akseptabel, hvilken lidelse som kan tolereres.
Jeg trenger utløp, og jeg ønsker ikke utløp i form av piller, jeg har sett hvordan det går med altfor mange. Alkohol drikker jeg aldri alene. Aldri. Den veien er livsfarlig. Begynner du først å ta et glass for å roe kroppen, da er veien mot alkoholisme bygd, snorrett og brolagt rett til helvetes porter. Primærhelsetjenesten er ikke dimensjonert for å hjelpe oss, og psykologene er et hav unna. Vi er ikke til skade for oss selv eller andre, ei heller er vi en fare for oss selv eller andre. Psykologene og psykiatrien er utilgjengelige og forbeholdt de som allerede har krysset terskelen til det som samfunnet anser som en "alvorlig" tilstand. Så her står jeg, alene med mine tanker og mine metoder for å takle dem.
Men jeg må avreagere. Jeg innser at behovet for å avreagere er ekte. Å undertrykke alt det jeg ser og opplever i løpet av dagen, å pakke bort følelsene som følger med de vanskelige beslutningene, er som å fylle en stadig voksende bøtte med ubearbeidet smerte. Til slutt vil bøtten renne over, og konsekvensene kan bli katastrofale. Så selv om jeg er klar over risikoen, føles det som om jeg har lite valg.
Jeg vet hva jeg trenger, og jeg vet hvordan jeg skal få det. Jeg trenger spanking. For meg er spanking noe jeg kan dele i to. Det er det seksuelle begjæret, men også en slags straff jeg utmåler til meg selv, og som belønnes med et dopamin, adrenalin og ikke minst et serotoninrush. Selv om rumpa svir, føles resten av kroppen deilig avslappet etter en omgang med spanking. Det gir meg en form for distansering fra de tunge tankene og den uoverkommelige byrden som hviler på meg.
Jeg vet at dette kanskje ikke er den sunneste måten å takle stress og følelsesmessig belastning på. Men det er min måte å overleve på i denne verden av begrensninger og umulige valg. Kanskje en dag vil jeg finne en bedre måte å håndtere alt dette på, en måte som ikke innebærer å påføre meg selv fysisk smerte. Inntil da vil jeg fortsette å balansere på knivseggen, prøve å finne min vei gjennom labyrinten av ansvar, og søke den midlertidige lettelsen som spanking gir meg. Spankingen gir meg heldigvis lettelse som varer noen dager, ja til og med uker. Den trenger ikke å være erotisk, men om den er det, så er det en deilig bonus. Noen ganger, og det er ikke hver gang på noen som helst måte, så er rushet av straffespankingen så kraftig at jeg får orgasme uten noen annen stimuli, men vit dette, det er svært avhengig av den som gir meg ris, og det avhenger også av hvilket instrument som brukes. Belte, spanskrør og ridepisk fungerer, men aldri paddel. En paddel blir for brutalt, og med paddel når jeg det utålelige smertepunktet altfor fort. Skal spankingen ha den ønskede effekten, må den vare en stund.
Den mer bekymrede leser vil kanskje spørre om jeg også driver med annen type selvskading, men jeg kan berolige alle om at det gjør jeg ikke. For meg er det spanking som hjelper. Jeg har prøvd figging, men det hjalp meg ikke så mye. Det kan være at det var fordi jeg gjorde det alene, og at det hadde kunne hatt en mer ønsket effekt om jeg lot en annen besørge og utføre figgingen, men så langt har ikke selvfigging på noen måte gitt meg den effekten, som hormoncocktailen jeg får av spanking gir. Jeg kjenner ikke at hæren av ansikter forsvinne, jeg kjenner ikke presset på skuldrene minske med figging. Jeg har også prøvd stein i skoen, som jeg tråkker hardt på når jeg gir en innstilling, som er riktig i forhold til reglene, men ikke samvittigheten. Det hjelper litt, men ikke mye og ikke lenge. Jeg trenger og bli bundet fast i en “X” - enten liggende eller stående, slik som vi er på kontoret, hvor vi er bundet av usynlige lenker, på hender og føtter. Jeg trenger å se disse lenkene fysisk. Jeg trenger å se og føle den psykologiske smerten jeg påfører andre materialisert fysisk til jeg begynner å gråte. Jeg mener ikke småhikst, men ukontrollert strigråt, som kommer fra dypet. Jeg trenger å ta vekk smerten fra de jeg behandler, jeg trenger å bære noe av den smerten selv.
Jeg legger meg under piskerens fulle og hele kontroll, ellers virker ikke dette. Jeg kan ikke ha noe kontroll, jeg må være like hjelpeløs og ha like lite kontroll som den lille hæren av ansikter som hjemsøker meg om natten. Jeg kan ikke vite hvor lenge straffen skal pågå, hvor hard den blir, hvordan den blir, hvor hardt det blir, eller noe om progresjon. Jeg må underkaste meg totalt.
Jeg tisser ofte på meg mens denne terapien holder på. Det er en u-utholdelig ydmykelse som jeg slettes ikke liker. Men det skjer og jeg har spurt meg selv mange ganger og gang på gang om ydmykelsen jeg påfører andre, projiseres til hjernen og blæren for at jeg selv skal kjenne en fysisk ydmykelse. Jeg tror det er en sammenheng der. Om jeg ligger i min egen urin eller det sildrer nedover lårene og føttene mine står i urin spiller ikke stor rolle. Det er ydmykende, og jeg liker det ikke.
Dette virker for meg. Jeg har hev-senk pult. Jeg står et par dager etter behandlingen. Jeg føler meg mer effektiv på jobben. Jeg sover bedre, og jeg er lettere å omgås. Maten smaker bedre, lyset blir vakrere, sexen blir bedre og mennesker rundt meg føles vennligere. Helt til jeg gradvis mer og mer trenger ny behandling.
Jeg trenger behandling i dag. Jeg skal behandles i dag. Hun er aktiv i det lokale SM miljøet. Jeg er ikke det. Jeg stoler på at hun verken sprer hva hun hun gjør eller med hvem inn i miljøet. Jeg gleder meg, og kommer det en Big-O eller to er det bonus. Hun pleier å få det til.
1 year ago
